Hva er varsling ? – Kronikk av vår varslingsekspert Birthe i Morgenbladet

Det regjeringsoppnevnte varslingsutvalget skal levere sin NOU i mars, med forslag til endringer i lovregler og systemer som skal sikre et effektivt varslingsinstitutt og varslervern.

Kronikkforfatteren er medlem av utvalget.

De siste 20 årene har varslingsbegrepet fått en ny betydning, som følge av fremveksten av stadig mer regulering og økt oppmerksomhet på ytringsfrihet. Arbeidsmiljøloven gir ingen definisjon av hva et «varsel» eller det «å varsle» er, men beskriver at «arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet».

Selv om den særskilte reguleringen av varsling er begrenset til arbeidstakere, herunder innleide vikarer, så har vi i den senere tid sett at varsling også kan finne sted ved at andre type medlemmer melder fra om forhold som ellers ville forblitt skjult. Den siste tids skandalesaker i flere av våre politiske partier, er nettopp eksempler på varsling som faller utenfor arbeidsmiljølovens regler, ved at det er varslet fra tillitsvalgte, ikke ansatte. Det viser at varsling også er et organisasjonspsykologisk fenomen som handler om å rette kritikk mot noen som har makt, slik også kirkefaren Martin Luther gjorde mot den katolske kirken da han slo opp sine teser i Wittenberg for 500 år siden.

Det sentrale ved varsling er at man ytrer seg til noen som har myndighet til å gjøre noe med det kritikkverdige forholdet. Lekkasjer til mediene, hvor formålet kun er offentliggjøring, ikke å endre på forholdet, er således ikke et varsel, men en «leak». Ryktespredning er dermed heller ikke et varsel, men altså spredning av informasjon man ikke behøver å dele i god tro. Det er innholdet i en ytring som bestemmer hvorvidt den kvalifiserer som varsling. Det er altså loven, ikke varslingsmottakeren som definerer hva som er et varsel. En ytring som innebærer en påstand om mulige kritikkverdige forhold, må oppfattes som en oppfordring til å reagere. Det betyr at rykter i en organisasjon kan gi en ansvarlig ledelse grunn  til å undersøke mulige kritikkverdige forhold, men varsling er det altså ikke.

Hvordan man betrakter varsling, er som regel knyttet til hvilket syn man har på lojalitet. Et eksempel er synet på Aps nestleder, Hadia Tajik og hennes formidling av innholdet i noen av varslene mot Trond Giske til sentralstyret i AP. Mens en del av partiets medlemmer betrakter henne som en ytterst lojal og modig stemme og tillitsvalgt som påtok seg rollen som varslernes varsler, en som ville sikre at medlemmene i sentralstyret forsto alvoret i situasjonen, mener andre at det var en illojal handling fordi saken allerede var til behandling. Hvordan den enkelte vurderer hennes handling, synes dernest å påvirke hvorvidt man klarer å fokusere på informasjonsinnholdet i varslene, eller om man ser varslene som strategiske verktøy i en maktkamp.

Manglende åpenhet og frykt for sanksjonering er typiske forhold som hindrer varsling.

Vi befinner oss i en brytningstid når det gjelder hva samfunnet forvent av en virksomhets evne og vilje til å håndtere varsler om påståtte alvorlige kritikkverdige forhold. Den offentlige debatten endret seg da det viste seg at også andre politiske partier har hatt saker om seksuell trakassering. Til dels ser vi at medlemmene i partiene ikke har turt å varsle, eller at varsler er mottatt uten at ledelsen har behandlet dem. I den grad frykt hindrer varsling blant medlemmene i en organisasjon, kan dette som regel føres tilbake til trekk ved organisasjonskulturen. Manglende åpenhet og frykt for sanksjonering er typiske forhold som hindrer varsling.

Manglende håndtering av varsler som faktisk er mottatt, er lettere å forklare med fravær av kunnskap og adekvate varslingsrutiner. Det kan også forklares med uvilje mot å gripe fatt i forhold som oppleves ubehagelige. Det er trolig denne effekten som forklarer det som nå kalles «det kollektive hukommelsestapet» i Frp, hvor ingen i ledelsen kan huske at de har mottatt varsler om Ulf Leirstein. Når slik passivitet finner sted på et lavere nivå i organisasjonen, hindrer det at beslutningskritisk informasjon tilflyter ledelsen i det hele tatt. Det er det siste som har skjedd i Høyre, hvor Erna Solberg måtte kritisere egen organisasjon fordi hun ikke tidligere mottok informasjon om varslene mot den nå avgåtte lederen av Unge Høyre. De sterke organisasjonspsykologiske mekanismene overstyrer på denne måten de regelverkene som har eksistert. Som i Ap, ser vi nå at det finner sted smertefull organisatorisk læring i Høyre og Frp for å hindre at erfaringene ikke gjentar seg.

Varsling handler om den ansattes eller organisasjonsmedlemmets ytringsfrihet og de grensene lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver setter for denne. I stedet for å fokusere på lojalitetsplikten som en negativ begrensning i varslingsretten, er det nå en bedre forståelse for at det å varsle faktisk er den lojale handlingen. Varsling må ses som en kanal for kritisk informasjon som i en velfungerende organisasjon slår inn når de ordinære systemene svikter. Oslo Economic Forum har nettopp beregnet at et velfungerende varslingsinstitutt har en dokumenterbar økonomisk verdi.

Rettsutviklingen går i retning av at varslernes motiv er irrelevant.

I Arbeiderpartiet bør sakene om seksuell trakassering i andre partier ta luften ut av synet på Giske-saken som maktkamp. Sakene i Høyre, Frp og KrF bør medføre at alle ser at det sentrale er innholdet i varslene, ikke budbringerne. Spørsmålet om maktkamp ble heldigvis aldri tema i de sistnevnte sakene. Det ville i så fall være en avsporing, slik det også var i Arbeiderpartiet. Rettsutviklingen går i retning av at varslernes motiv er irrelevant. Dersom budskapet er legitimt nok, har det ingen betydning hvorfor det ble fremsatt.

Det regjeringsoppnevnte varslingsutvalget skal levere sin NOU i mars, med forslag til endringer i lovregler og systemer som skal sikre et effektivt varslingsinstitutt og varslervern. På bakgrunn av de erfaringene som nå gjøres med alvorlige varslingssaker i de største politiske partiene, er det grunn til å håpe og tro at vi får en klok og opplyst debatt om de forslagene utvalget legger frem. Dersom effekten av de tøffe erfaringene som nå gjøres blir en høy grad av læring hos våre folke- og tillitsvalgte, vil det komme oss alle til gode.