VARSLING I LOKALDEMOKRATIET – UTFORDRINGER VED LØSNING AV VARSLINGSSAKER I KOMMUNER OG FYLKESKOMMUNER

Innledning :

For tiden pågår det en rekke varslingssaker i norske kommuner, alle med sine spesielle utfordringer. Uten å gå inn på disse, vil jeg forsøke å komme med noen prinsipielle betraktninger om det jeg ofte ser går igjen. Noen ganger synes det å være et høyt angstnivå i disse sakene, som har fått eskalere – ofte til et nivå hvor den eneste veien ut, om ikke saken skal ende i rettssalen, er at det gjøres dramatiske erkjennelser om de feil som er begått. Det kan bety politisk/renommémessig tap på kort sikt, men en enorm organisasjonsmessig læring, og styrking av tillit til lokaldemokratiet på lengre sikt.

 

Juss og etikk blir politikk

Det som er spesielt med de store varslingssakene vi nå ser i flere kommuner, er at de foregår i virksomheter hvor folkevalgte – i form av representanter for politiske partier, styrer. Ved varsling om kritikkverdige forhold, vil varselet og behandlingen av dette, kunne oppleves som en trussel for de partiene som styrte da de kritikkverdige forholdene pågikk. Den samme politiske ledelsen vil imidlertid kunne være i opposisjon når varselet krever håndtering. Frykt for å bli rammet politisk, vil da kunne sette opposisjonen som demokratisk kontrollfunksjon ut av spill. Risikoen for at en varslingssak – som reelt handler om å øve kontroll med kommunens rettslige og etiske rammebetingelser, blir omdefinert til misforstått partipolitikk, er derfor høyst reell.

Varslingsinstituttet må forstås som lokaldemokratiets sikkerhetsmekanisme. Når de ordinære systemene for ledelse og kontroll svikter, det er da vi er avhengige av at enkeltansatte på innsiden, tør å stikke hodet frem og avdekke forhold som ikke er i samsvar med våre legitime forventninger. De folkevalgte må arbeide med å skape en politisk kultur som tverrpolitisk makter å håndtere slike saker, uten at fokus er på å hente politisk gevinst. Slike saker kan ramme ethvert politisk parti.

 

Arbeid med å implementere interne varslingsrutiner

Kommunenes Sentralforbund har satt vilkårene for ansattes ytringsfrihet og varslingsrett på agendaen. Det skjedde blant annet etter påtrykk fra Sivilombudsmannen som mente at mange kommuner satte for strenge rammer omkring ansattes ytringsfrihet. Som følge av dette, arbeider nå kommunene rundt om i lande med å innføre og oppdatere varslingsrutiner som skal gjøre det trygt å varsle for ansatte i kommunene. I fremtiden vil arbeidsgivere som ikke kan dokumentere forsvarlig saksbehandling av mottatte varsler, slite mer i norske domstoler og i offentligheten enn de gjør i dag. Fokuset i media når det virkelig går gale, rettes nå mot varsler som ble fremsatt, men som ikke ble håndtert. Det er synlig i for eksempel Jensen-saken. Det påvirker igjen både politikere, byråkrater og borgerne. Det øker bevissthet og kompetanse om hvor viktig det er å verne om det sårbare varslingsinstituttet som vi alle er så avhengige av. Selv om det kan oppleves brutalt når det rettes mot en selv. Da handler det om å sikre systemer og rutiner som ivaretar rettsvernet til både varsleren og de det varsles om.

 

Hva når en sak går av sporet?

Det er når en sak har gått alvorlig av sporet, at man må ha evne til å ta noen skritt tilbake. Hvor gikk saken av sporet – og hva var årsaken til dette? I en slik prosess, må det arbeides for å finne den riktige virkeligheten. Det kan være krevende i et sakskompleks hvor det lenge har fått pågå en kamp om å få definere virkeligheten. For å kunne løse konflikten, må derfor arbeidet med å slå fast sannheten, skje gjennom en prosess som samtlige parter kan ha tillit til. Det er bare gjensidig tillit som muliggjør en aksept for utfallet av prosessen, og for avslutning på konflikten. Det krever dialog på tvers, om mandat og om prinsipper for undersøkelse og saksbehandling. Manglende tillit må uttrykkes når den oppstår – og den må repareres med de tiltak som er nødvendige for å gjenreise den dyrebare tilliten.

 

Saker om gjengjeldelse = symptom på mangelfull saksbehandling

Som regel kommer konflikt i kjølvannet av varsling frem i lyset som følge av at den som varslet påberoper å være utsatt som ulovlig gjengjeldelse. Gjengjeldelsesspørsmålet er da et slags symptom på at noe har gått gale på et mye tidligere stadium. I stedet for å fokusere på det mottatte varselet og saksbehandle det på forsvarlig og habilt vis, har fokuset vært på varsleren. Konsekvensene er ofte at varselet ikke blir behandlet i det hele tatt, eller overfladisk slik at det har blitt «pulverisert».

Vi ser kommuner som står til livet i alvorlige gjengjeldelsessaker. For å komme noen vei, bør de først vende tilbake til det de skulle gjort i utgangspunktet: Foreta en formell behandling av selve varselet. Det bør skje, selv om kommunen for lengst skulle være ilagt pålegg og bøter fra myndighetene om forholdet varselet gjelder, altså selv om varsleren har fått «rett» i sitt varsel. Det er nemlig ikke tilfeldig hva det er varslet om. Forskning viser at risikoen for gjengjeldelse – og for kraften i den motmakten en varsler kan møte når han har reiset alvorlig kritikk, har sammenheng med alvoret i det kritikkverdige forholdet – og ikke minst: Hvor høyt ansvaret for det kritikkverdige forholdet er forankret i organisasjonen. Å dypdykke i selve varselet – og forstå dets innhold, alvorlighet og omstendigheter, gir nøkler til å forstå det som hevdes å ha skjedd i kjølvannet av det. Det er jo som regel mangler ved mottak og saksbehandling av et varsel som forårsaket avsporingen.

 

Avslutning

Det skal IKKE være farlig å varsle. Det som er farlig, er å ikke ta mottatte varsler på alvor, og ivareta både den som varsler, og den/de det er varslet om. Som lokalsamfunn kan vi ikke akseptere alt slike saker får gå av sporet. Det rammer både enkeltpersoner, tilliten til lokaldemokratiet og kvaliteten/omfanget av de tjenestene som skal leveres. Stadig flere borgere begynner å forstå disse sammenhengene. Under valgkampen i år, kom det meldinger fra flere kommuner som sliter med alvorlige varslingssaker, om at velgerne ikke stilte spørsmål om politikken til Jonas og Erna, men heller var opptatt av hvorfor lokalpolitikerne ikke klarte å håndtere alvorlige varsler og ivareta varslerne som hadde tatt personlig risiko ved å varsle om alvorlige forhold på vegne av dem alle. Dette er noe som våre folkevalgte bør ta inn over seg frem mot 2019.

Advokat Birthe Eriksen, phd.